Oslotur......

Vi kom sent hjem i natt mamma og jeg. Slitne etter en lang og litt tøff dag. Jeg hadde et viktig besøk jeg skulle på samtidig som vi skulle bruke dagen til shopping, kos og god mat. Det viste seg at dette besøket kommer til å endre min livssituasjon fremover, i lang lang tid.

Jeg kommer til å skrive litt om dette i bloggen min da dette vil prege meg (og preger) meg mye. Også min familie.

Jeg har ikke snakket så mye om min helse her inne på bloggen. Føler at det blir litt for privat. Men nå ser jeg at tiden er inne.....

For 13 år siden endret livet seg for meg. Jeg var en aktiv og livsglad jente som elsket det sosiale livet jeg levde. Trente mye, og var proppfull av energi. I begynnelsen av mai 1998 fikk jeg konstantert kyssesyken. Jeg var veldigt dårlig. Etter 2 måneder ble jeg "friskmeldt" og som den livsglade 18 åring som jeg var , ønsket jeg selvfølgelig å fortsette dette "livet" som jeg levde før jeg ble syk. Lite visste jeg da at DET skulle komme til å ødelegge hele min ungdomstid og voksen alder. Kort fortalt; Jeg ble ALDRI den samme jenta etter kyssesyken. Dere som kjente meg før sommeren 1998, vet nok dette. Jeg fikk "alt" av sykdommer, infeksjoner,allergier, matintoleranser, pusteproblemer, hodepine og ekstreme mageplager....U name it. Alltid har jeg hatt noe, alltid har jeg vært (og er) sliten, alltid har jeg presset kroppen min til det ytterste. Jeg er blitt påmint det flere ganger (av kroppen min vel og merke), at NÅ må jeg roe ned. Nå greier jeg ikke mer. Svimmelhet, av og til med besvimelse, irritabel og lei meg på samme tid. Jeg har vært så redd. Redd for å ikke få svar. Alle blodprøver, røntgenbilder, gastroskopier, colonskopier, ultralyder og andre prøver har været fine. Og jeg skal love dere, det har vært MANGE av disse prøvene iløpet av de 13 årene dette har stått på.

Jeg har ikke snakket om dette til noen før. Jeg har syntes det har vært ekkelt, mye pga at vi har så mye annet å tenke på ifht Noah også. Jeg har vært redd for å blitt sett på som en hypokonder, en som det "alltid" feiler noe. Men alle har nok sett at jeg er mye sliten....

Jeg orker ikke utdype mer i dag, det tar for mye tid og energi kjenner jeg. Men jeg kommer til å fortsette å skrive om dette, det er mye å skrive ned.

Men jeg fikk et svar i går. Et svar som gjorde utrolig vondt. Et svar som fikk tårene til å renne. Et svar jeg ikke ønsket å få, men samtidig et svar jeg også syntes var veldig greit å få.... Jeg har fått en diagnose.... Jeg har fått en grein å henge tingene på.....

Jeg har fått ME (Kronisk utmattelsessyndrom), og det har nok vart i 13 år.....