Tar det aldri slutt?

Dette er den fjerde natta vi er oppe for en rundvask av rom og unge, siden nyttår. 4 av 11 dager....5 av dagene har han vært på avlastning. Dvs nesten hver natt her hjemme....

Nå er kokka 7:30 og jeg har vært oppe siden like før klokka fem. Amanda våknet jo selvfølgelig også, så hun har like kort lunte som mamma`n sin i dag;)

Heldigvis er det barnehagedag for hun i dag, jeg har behov for et par timer med avslapping før jeg skal på en sykehustur.

I går kontaktet jeg kommunen (igjen) ang mer hjelp. Det er tøft å innse, og enda tøffere å faktisk måtte ta det steget å be om den ekstra hjelpen. Vi har begge funnet ut at BPA vil være en veldig god ordning for oss. En som kan ta med seg Noah noen timer, en som kan være med sammen med oss når vi feks skal på skirenn, trening etc med storebror. Eller en som kan være hjemme sammen med en av oss med de to minste barna, så Nicklas får være alene med en av oss. Vi ser på Nicklas at han trenger å være litt alene med oss av og til, det er jo forståelig.

Er spent på møtet om dette. Men jeg vet at flere av AS barna har BPA, så dette bør være gjennomførbart også her! I tillegg har jeg vært i kontakt med ME foreningen, og også der er det mange med BPA.

I dag skal jeg ikke ha noe på planen, bortsett fra sykehustimen. Jeg er sliten og lei meg for tiden. Har hatt mange våkennetter med tårer og tanker. Er inne i den periden igjen nå-at alt føles vanskelig å trist. Dette sammen med alt for lite søvn. er ingen heldig kombinasjon desverre.