Det å være søsken

Tenk i morgen begynner skolen igjen. Nicklas starter i 2.klasse. Store, flinke gutten min <3 Han ble fort stor og selvstendig. Mye av grunnen til det, er situasjonen her hjemme. Det er absolutt ikke slik det skal være. For 1,5 år siden var vi på kurs som handlet om det å være søsken til funksjonshemmede barn. Det var sterkt, men veldig lærerikt. Det å ALLTID måtte vente og ALLTID ta hensyn-det er ikke lett for hverken små eller store søsken. Det å føle at man ikke strekker til for sine egne barn, DET er en ubeskrivelig vond følelse for oss som foreldre. Alle foreldre føler nok av og til at de ikke strekker til, men det er noe helt annet å ALLTID ha den følelsen gnagende.

Nicklas er en kjempe flink storebror. Men jeg ser på han at han trenger mye alenetid sammen med bare meg og mannen. Det er helt forståelig. Han er en gutt som suger etter oppmerksomhet, det er heller ikke så rart.

På kurset fikk vi høre at søsken av funnksjonshemmede barn, blir tidligere selvstendige enn andre barn. De har en enorm bagasje som blir med dem hele livet. De lærer å ta hensyn, de får en omsorgsfølelse som er større enn hos de aller fleste barn på samme alder, de snakker aldri negativt om de som er annerledes, de er selvstendige og de er reflekterte. Men det kan også virke negativt for noen søsken. Innesluttede barn, aggresivitet både overfor foreldrene og andre barn, sliter med nattesøvn, kriminalitet. Jeg tror det er ENORMT viktig å prate med søsknene tidligst mulig. Vær åpen, fortell når de spør og ikke prat sykdom hele tiden. Barn er flinke til å "koble"ut, og da trenger ikke vi som voksne å "presse" på mer sykdomssnakk. Det er også viktig å få barnet til å forstå at det IKKE er h*ns feil at bror/søster er syk. Det er ikke h*ns ansvar å ta vare på det syke søskenet. Det er lett å tenke gjennom alt dette når man hører og leser, men det er vanskelig når man står midt oppi det.......

Nicklas har en bagasje som er større enn de aller fleste barn. Mammà`n hans har en sykdom som gjør at hun ikke kan være med han i slalombakken, ake på akebrett, spille fotball, ta karuseller eller bare løfte han opp. Lillebroren hans er psykisk utviklingshemmet og trenger 100% tilsyn - dag som natt. Morfaren hans er alvorlig syk og trenger mye hjelp. Livet er ingen dans på roser, det vet vi alt om. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er SÅ enormt stolt av Nicklas. En utadvent og blid gutt. Men ogsåen fryktelig sårbar liten gutt som lett tar til tårene.

I dag skal vi bare kose oss den siste dagen av skoleferien. Har lovet han å kjøpe litt skolesaker til i morgen <3