Så kom smellet....

Jeg har helt siden Oslo turen kjent på hvor sliten jeg har vært. Men jeg har kjempet meg gjennom dagene og bestemt at jeg skulle greie både bursdagsfeiring for Noah og en hel uke med høstferie for Nicklas. DET har kostet.... I dag smalt det. Etter en våkennatt for både meg og mannen (Amanda startet 22.30 og Noah startet 02.30), kom jeg meg ikke ut av senga i mårrest. Jeg hadde slik hodepine at jeg kastet opp da jeg reiste meg opp i mårrest. Nicklas måtte ringe etter mannen som måtte komme hjem for å ta barna. Stakkars Nicklas som hadde gledet seg slik til å besøke Brian i dag. Han gråt sine modige tårer. ME er en jæ..... sykdom som ødelegger så mye.

Verdens snilleste mamma kom og hjalp til i dag. Hva skulle vi gjort uten hun? Hun har hjulpet oss så mye disse dagene. Veldiog takknemlig for det mamma <3

Jeg sov meg gjennom store deler av dagen i dag, og henger forsatt her jeg sitter i saccosekken. Nicklas er på Ørlandet hos snille farfar. Han skal få være med farmor og farfar på hyttetur sendere i helga. Jeg er så evig takknemlig for den hjelpen vi får. Besteforeldrene er så utrolige gode og snille med oss.

Nå venter jeg på manne og Noah og Amanda. Skal komme meg opp for å kose litt med de før sengetid.

Det er en tøff dag i dag. Det er tøft å kjenne seg så hjelpesløs, slapp og helt i sin egen lille boble. Det er tøft å måtte trenge så mye hjelp. Det er tøft å kjenne at kroppen ikke fungerer og at jeg atter en gang må avlyse noe vi hadde gledet oss til både jeg og Nicklas. Det er tøft å måtte skuffe Nicklas, og jeg gråter i stillhet.

Kjære barna mine,mannen min, familien min og mine venner; Jeg setter så utrolig stor pris på dere og det dere gjør for oss. Jeg får ikke takket dere godt nok, men håper dere skjønner hvor mye det har å si for oss alt det dere gjør <3 <3