Uken på Frambu gav oss masse! Både på godt og vondt egentlig. Det var veldig godt å få møte andre foreldre og søsken i samme situasjon som oss selv. Bare det å vite at det finnes flere av oss og som har det på akkurat samme måte som oss selv. Samtidig var det tøft psykisk også. Alle englene våre var forskjellige og unike, men alikevel så utrolig like. Vanskelig å beskrive.......

Nicklas begnte å gråte allerede i taxien på tur til Gardermoen. Han hadde det SÅ utrolig bra der! Og det som var aller værst for han, var å reise fra ei jente som han fikk veldig god kontakt med. Ei jente på 11 år, som også var storesøsken til en barn med Angelman Syndrom. Han har bilde av henne på forsiden på ipod`n sin, han skriver navnet hennes på armen og han snakker om henne hele tiden. Jeg blir helt rørt jeg!

I morgen skjer det ting her........Jeg trasker bare rundt meg selv her nå. Da kommer nemlig Norsk Ukeblad hit og skal være sammen med oss en hel dag. De skal skrive om hvordan det er å ha et barn med en sjelden funksjonshemming. Nervene er i høygir kjenner jeg. Jeg vasker,rydder,baker,lakkerer negler,har ikke tid til å vente på at neglelakken tørker og rydder litt til...... På`n igjen...Fjerner neglelakken og prøver på nytt. Jeg kan allerede nå konkludere med at dette blir første og siste gang med besøk av jounralister og fotografer.....