Små spørrende barn.....

I dag da jeg og storebror var ute å kjørte, snakket storebror om det å være mamma,pappa,farmor og mormor. Dette er mye som opptar han for tiden. Plutselig sier han:

*Du mamma?

-Ja lille venn?

*Kommer Noah til å få seg kjæreste?

Jeg kjenner gråten presses på, men svarer så godt jeg kan:

-Nei, han gjør nok ikke det...

*Da kommer han ikke til å bli pappa heller da?

-Nei kjære du, han gjør ikke det...

*Men da blir du jo ikke farmor da!!

Tårene har begynt å renne for fullt nå, men jeg greier å ta meg sammen. Heldigvis sitter han i baksetet og ser ikke ansiktet mitt...Jeg svelger den store klumpen som har vokst i halsen min, før jeg svarer:

-Nei jeg blir nok ikke farmor til Noah sine barn. Men jeg blir jo farmor til dine barn da og mormor til Amanda sine barn.....

Storebror svarer ikke....Jeg ser i speilet at han titter ut,tenker og sukker. Jeg tørker tårene, selv om jeg aller mest har lyst til å gråte høyt,rope,skrike ut hvor forferdelig urettferdig jeg synes dett er.

Dette er noe jeg tenker så mye på for tiden. Det at Noah aldri skal få seg kjæreste,aldri gifte seg,ikke bli pappa...Jeg skal aldri bli farmor til hans barn...... Tankene rundt dette surrer HELE tiden. Nesten litt rart og skummelt at storebror spør om akkurat dette NÅ. Men barn er facinerende vesen.

Jeg føler jeg har mistet et barn. Gitt det bort. Jeg har siden jeg var lita jente ønsket meg en stor familie. Mange barn. Mye av dette for at jeg selv bare har en bror. Vi har hatt en flott oppvekst med verdens beste foreldre som har SETT oss. Alltid. Har egentlig aldri savnet flere søsken. Men nå, når livssituasjonen er så forba.....urettferdig som den er akkurat nå, savner jeg det å være flere. Jeg vet at det ikke er så alt for lenge til at det bare er meg,mamma og broren min igjen av familien. (Bortsett fra både ektefeller og svigerfamilier) DET er så trist å tenke på.

Når Noah er borte, føler jeg at jeg mangler et barn. Vi har et for lite. Men når han er hjemme derimot, har vi jo mer enn nok å henge fingrene i.

I utgangspunktet skulle vi ha bare to barn. Men jeg er så utrolig takknemlig for at lille Amanda kom til verden, frisk og god. Hun har vært et lyspunkt i alt det tøffe vi har måttet gjennom. Jeg har hatt mitt tøffeste år i livet dette året. Hun gråt jo fra 06:00 om morgenen til 02:00 på natta de 6 første månedene. Mannen bygde hus og jeg var hjemme alene med alle barna. Hærregud!! Hvordan fikk jeg det til?? Jeg har fortrengt den sommeren.....Sommeren 2010 er tatt ut av minnet.....

Alikevel tenker jeg på barn.Søsken. Friske søsken. Det å ha friske søsken i tillegg til det syke, er veldig veldig viktig. Det var noe av det første vi fikk høre da vi var på søsken kurset. Så jeg er evig takknemlig for at vi har to friske i tillegg til Noah også <3

-