Lykke og håp?

Det er med blandedefølelser jeg setter meg på flyet i morgen. Lei meg for at ting er blitt slik de er blitt. Jeg og mamma skal få hvilt oss litt, samlet nye krefter til å komme hjem og takle det som kommer. Jeg vil ikke at det er sånn det skal være. Det skulle ikke bli slik.....
Jeg har mange ganger tenkt på om jeg noen gang vil føle lykke og håp igjen. Hvordan skal jeg isåfall greie det?
Hjernen min er delt. Den ene delen sørger over pappa og hans tøffe kamp. Den andre delen sørger over Noah, gutten min som ikke ble som alle andre. Av og til surrer disse to sorgene seg sammen og blir til et eneste stort kaos med et hav av tårer. Hvordan kan jeg noen gang føle lykke igjen med en slik stor "bagasje"?

Håp? Nei det har jeg ikke pr. i dag...... Det høres sikkert ganske pessimistisk ut, men alt føles ganske håpløst for tiden. Det virker som om hver gang jeg greier å komme meg litt ovenpå, så får jeg et nytt slag og blir liggende nede for telling igjen. Slik holder det på, gang på gang.

Det er en setning som pappa leste i brylluppstalen til meg, som har brent seg fast i hodet mitt ; "Marthe, du er som et løvetannsbarn. Du kan ligge langt nede for telling, for så å greie å reise deg igjen, gang på gang."
Denne setningen tenker jeg på dag og natt. Men vil jeg noen gang greie å reise meg igjen denne gangen? Jeg er redd. Redd for fremtiden, redd for det som kommer. For det kommer, det vet vi alle. Vi vet bare ikke når.
Gråten har sittet løst denne uka. Mannen har vært bortreist på jobben. Det er tøft å innse at jeg ikke kan være hjemme alene med barna når han er borte. Det skal ikke være slik. Men samtidig er jeg veldig takknemlig for at mamma er så snill og hjelper meg. Tøft å se pappa være så svak i kroppen at han ikke greier løfte Amanda når vi kommer på besøk. Tøft å holde rundt de tynne skuldrene hans når jeg skal gi han en klem. Tøft å innse at dette er realiteten. Det blir ikke bedre, og det gnager meg så det gjør vondt. Jeg gråter i det stille. Må passe meg litt når Nicklas er hjemme. Han ser enn nok av mine tårer, han trenger ikke se mer enn nødvendig.

Kjære pappa og Noah, jeg er så glad i dere. Dere skal vite at jeg tenker på dere dag og natt, timer og minutter. Jeg gleder meg til vi kommer hjem fra Tyrkia og jeg kan treffe dere igjen <3

Ja i morgen reiser vi altså. Jeg har vært hos pappa og sagt hadet i dag. I morgen drar jeg en liten tur på boligen og sier hadet til Noah. Det ble til at jeg bestemte meg for det. Jeg må klemme før jeg drar, samme hvor vondt det kan føles etterpå. Han er barnet mitt.